"Jeg er kommunist!"

Under den spennende lesningen av del 3 i "Kompani Orheim", har jeg snublet over en rekke sammenhenger til det virkelige liv. Handlingen i boka tar plass for 30 år siden, og mye har skjedd siden den gang, men det er likevel noe som aldri endrer seg.

Etter at Jarle har løyet til foreldrene sine, stukket av til Arendal og deltatt i en diger demonstrasjon, står han utenfor kjellerdøren. Jeg kjenner meg virkelig igjen i følelsene hans, ettersom han nå må møte konsekvensene som følger et vågalt valg. Det strammer seg alltid i magen etter at man har løyet til foreldrene sine, og det er ingen god følelse.

Senere i boka er det mye oppstyr rundt byttingen av skole, og klassekamerater snakker knapt om annet før sommerferien. Jeg antar vel at det å bytte skole markerer et vendepunkt i ungdommers liv, og det er en "big deal".

All musikk det er prat om gjennom boka er laget av virkelige band, og har inspirert virkelig ungdom. Jeg tror Jarle og Helge finner mye inspirasjon i musikken (som helst skal være litt sær), og bygger på en måte identitetene sine rundt det.

Tore Renberg nevner også en rekke historiske hendelser som binder boka til tiden hendelsene tar sted i. Fotball VM, og personer som Reagan og Gorbatsjov får alle en plass i boka.

Alt snakket om krigen er også noe som ikke har forandret seg med tiden. Vi nordmenn ser fremdeles opp til de tapre motstandsmennene, som sikret Norge en plass i historien. Vemork-aksjonen er det spesielt mye snakk om, hovedsakelig fra Terje, og binder boka til det virkelige livet. Familien Orheim må stå sammen om å komme tilbake til det gode de hadde.

Et poeng, som kanskje er det viktigste, er vel Saras situasjon. I og med at vi befinner oss på 80-tallet, var det nesten ikke snakk om å forlate mannen sin. Sara har lenge hatt et vagt ønske om skilsmisse, men likevel ser hun på det som et relativt uaktuelt alternativ, rett og slett fordi det var noe man bare ikke gjorde. I dagens samfunn ville hele familiesituasjonen i "Kompani Orheim" vært noe enklere. Skilsmisse er ikke noe særlig tabu lengre.